Hjem
Kontakt ossÅlgård Fotballklubb
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Ålgård | |||||||||||||||||||||||||||||
| Fullt navn | Ålgård Fotballklubb | ||||||||||||||||||||||||||||
| Kallenavn | ÅFK | ||||||||||||||||||||||||||||
| Grunnlagt | 1915 | ||||||||||||||||||||||||||||
| Hjemmebane | Ålgård stadion | ||||||||||||||||||||||||||||
| Kapasitet | 3000 | ||||||||||||||||||||||||||||
| Styreleder | Frode Fjeldsbø | ||||||||||||||||||||||||||||
| Hovedtrener | Tommy Bergersen | ||||||||||||||||||||||||||||
| Liga | 2. divisjon avdeling 3 | ||||||||||||||||||||||||||||
|
|||||||||||||||||||||||||||||
Ålgård Fotballklubb er en fotballklubb fra Ålgård som ble stiftet i 1915. Klubbens A–lag er i 2. divisjon avdeling 3. Ålgård var i etterkrigstiden i den høyeste divisjonen i Norge. Etter dette har klubben stort sett vært på det tredje høyeste nivået og rykket sist opp til 2. divisjon i 2002.
Ålgård er en av de største klubbene i Rogaland i antall medlemmer og har et bredt barne– og ungdomsarbeid. Klubbens bredde har gjort at laget har klart å produsere talenter som har klart å holde Ålgård i 2. divisjon. Etter at Bryne FK rykket opp til øverste nivå i 1975 har Ålgård måttet sende fra seg mange talenter til jærlaget som bare ligger 16 km fra Ålgård. Spillere som Birk Engstrøm, Kåre Sivertsen, Sverre Kristian Vaule, Rune Medalen og Jørgen Rangnes har fått prøve seg på øverste nivå. Engstrøm har også en kamp for landslaget.
De siste talentene som har gått til større klubber har vært Marius Helle som gikk til Bryne og Edwin Kjeldner som gikk til FC Lyn Oslo. Klubben har også fått frem jenter som har gått til Klepp Idrettslag som Sissel Grude og Dagny Mellgren som scoret det avgjørende målet som sikret OL–gull for Norge i Sydney i 2000.
|
[rediger] Historie
Lenge ble det antatt at klubben ble stiftet i 1925, og klubbens 50–årsjubileum ble feiret i 1975. Allerede da var en klar over at klubben var eldre, men den hadde ligget brakk og ble gjenopplivet 30. mars 1925. En regnet med at klubben egentlig ble stiftet 7. januar 1920. Etter 50–årsjubileet ble det funnet en pokal med inskripsjonen «ÅFK 1915». Dette er eneste grunn til at klubben i dag regner sitt stiftelsesår som 1915.
[rediger] Storhetstiden
Ålgård FK meldte seg i 1928 inn i Rogaland Fotballkrets og gikk allerede i sitt første år til finalen i kretsmesterskapet der Jarl vant 5–2. Laget spilte seg opp i A–klassen i 1936 da de slo EIK 2–1 i kvalifiseringskamp på Sandnes idrettspark. I 1938/39 gjorde Ålgård seg bemerket i den nystartede Norgesserien og ledet etter høstens kamper, men det var til slutt SIF som vant seriemesterskapet etter at de slo Ålgård 1–0 i siste serieomgang. I 1939 gjorde Ålgård sin beste cupinnsats gjennom tidene der de til slutt måtte gi tapt for Drafn i Drammen i 4. runde.
På 30–tallet flyttet Ravn Tollefsen til Ålgård for å jobbe på lensmannskontoret. Han kom fra SIF og var kretslagsspiller. I tillegg var han en ledertype og var en selvskreven trener, lagleder og kaptein. Det gikk mange historier om hvordan han som politimann fulgte med på spillernes oppførsel på dansefestene lørdagskvelden før kamp gjennom sine vakter. Mange dyktige spillere måtte dagen etter se kampen fra tilskuerplass når Tollefsen ikke var fornøyd. Han fikk mye ut av spillerne og disiplinen var på topp. Samtidig trakk Ålgård til seg gode spillere fra Figgjo og fikk god støtte fra DFU som var stor og dominerende i regionen. Ålgård fikk mange spillere som DFU skaffet jobb til. Alt dette førte til at årene mellom 1945 og 1950 ble Ålgårds gullalder. Høydepunktet kom i 1948 da Sportsmanden rangerte Ålgård som den sjuende beste klubben i Norge etter sterk innsats i Hovedserien:
 |
Avdelingens største overraskelse må man si er Rogalandsklubben Ålgård. Aldri har så få klart så meget – for å misbruke Churchills bevingede ord. Det er nemlig et kjent faktum at Ålgård bare kan regne med 15–20 aktive spillere. Vi hadde til å begynne med en liten tvil om Ålgårds berettigelse i Hovedserien, men har etterhvert måtte revidere dette vårt syn. Ålgård har nå skaffet seg slik respekt blant de øvrige hovedserielag at man kort kan uttrykke det slik at de fleste reiser til Ålgård med bange anelser. Man må gi Ålgård æren for å være Hovedseriens beste fighterlag og deres imponerende resultater taler for seg selv. Hva skal man si om seire som 3–1 over Brann i Bergen, 2 seire over Viking og 2–1 over Skeid. Kort og godt glimrende. Noen fare for at Ålgård ikke vil overleve sesongen eksisterer ikke etter hva vi kan se. |  |
| Sportsmanden [1] | ||
I 1949 måtte Ålgård spille alle sine hjemmekamper på Sandnes siden DFU skulle utvide og det måtte bygges ny bane. Den nye banen ble tatt i bruk i september 1950. Baneåpningen mot Mjøndalen i kampen om Ullpokalen trakk til seg 2000 tilskuere.
[rediger] Nedgangstiden
Klubben feiret i 1950 sitt 25-årsjubileum og hadde bestemt seg for å virkelig markere seg, men det gikk dårligere enn året før. Klubben klarte ikke å få frem nok talenter, selv om Alf Ravndal tok steget opp på laget, og det var de samme som spilte i klubben som hadde spilt der i mange år. I tillegg flyttet Gunnar Stensland og Sigurd Ravndal, to gode fotballspillere, til Stavanger og sluttet seg til Viking. Sverre Fredriksen overtok treneransvaret, men dette var ikke nok til at klubben klarte å holde seg i Hovedserien. Laget rykket ned mens de spilte sine hjemmekamper på Sandnes. Allerede året spilte Ålgård seg frem til kvalifisering til Hovedserien, men Gjøvik/Lyn, Årstad og Snøgg ble for sterke. Interessen var likevel fremdeles på topp. Ålgård trakk 2000 tilskuere mot Årstad i Haugesund, selv om Årstad var fra Bergen.
I 1951 kom Ålgård igjen til 3. runde i cupen og ble nok en gang satt opp mot Viking. Lagene hadde møtt hverandre ti ganger etter krigen før denne kampen, Ålgård hadde vunnet fem, Viking fire, med et uavgjort resultat. NSB satte opp ekstratog til kampen som samlet 4500 tilskuere. Etter 0–0 måtte det spilles omkamp, en kamp som gikk foran 6000 tilskuere i Stavanger.
Betegnelsen 1. divisjon ble erstattet med Landsdelsserien før sesongen 1951/52. Ålgård avsluttet denne sesongen som den forrige, med seier i serien for Rogaland. Nok en gang var klubben klar for kvalifisering. Denne gang var Varegg fra Bergen motstander i Haugesund. Kampen endte med 2–2 foran 2000 tilskuere, og det måtte spilles omkamp. Det var til slutt ekstraomganger i omkampen som skilte lagene, og Varegg kunne feire etter å ha vunnet 2–1.
Høsten 1952 kom det første hjemmetapet på den nye banen, to år etter at den ble åpnet, da Djerv 1919 vant 2–1. ÅFK tok ni av ti mulige poeng på våren 1953, men laget hadde vært for svake på høsten og klarte ikke å vinne serien dette året. Nå hadde de første av de «store» spillerne fra slutten av 40–tallet begynt å gi seg, og nye spillere kom til. 1952/53 var et godt år for klubben, en måtte tilbake til 1947 sist laget scoret så mange mål, men økonomien var dårlig. Dette skulle rettes opp i cupen, og etter en oppskriftsmessig seier over Klepp, ventet Donn i Kristiansand. Men Ålgård tapte overraskende, og klubben gikk glipp av noen tusen ekstra i inntekter.
Sesongen etter ble en nedtur, og det gikk betydelig bedre i 1955. Laget kom til 3. runde i cupen og hadde SK Brann på besøk. Men Ålgård klarte ikke å kopiere bedriften fra 1946 og tapte 6–2. Klubben hadde rykket ned fra Landsdelsserien våren 1955, men klarte å rykke opp igjen i 1957. Sesongen 1957/58 ble derimot den siste i Landsdelsserien. Etter at seriesystemet ble lagt om i 1961, har Ålgård aldri vært høyere enn tredje høyeste nivå. 1958 ble best husket for 1. rundekampen mot Viking, hvor en kontroversiell dommeravgjørelse til slutt gjorda at Viking vant 3–2 etter ekstraomganger. Jørgen Madland, Ålgårds keeper, snudde seg rundt mens han stod i feltet med ballen i hendene, og dommeren dømte mål. Dommeren måtte ha beskyttelse inn i garderoben etter kampen, da illsinte Ålgård–spillere mente at ballen umulig kunne ha vært over streken.
Sesongen 57/58 ble Ålgårds dårligste så langt, og i 1959 fikk klubben for første gang ikke lov til å være med i cupen. Ålgårds juniorlag ble kretsmestre i 1956, men mange av disse forsvant nokså raskt eller var ikke gode nok til å styrke laget.
[rediger] 4. divisjon
På begynnelsen av 1960–årene slet ÅFK i 4. divisjon. Men selv om tabellplasseringen ikke imponerte, fikk mange juniorer mye spilletid, noe som etter hvert skulle få positive utslag. I 1964 kom omslaget, og spillerne som hadde fått mye spilletid tidligere, løftet Ålgård til et jubelår. Til slutt ble riktignok Buøy IL for sterke i kvalifiseringen, men laget tapte bare en gang i serien. Sesongen 1964 ble også den beste på mange år siden også mange andre lag i klubben hevdet seg godt.
Året etter overtok den berømte fotballspilleren Reidar Kvammen treneransvaret sammen med Alf Ravndal. Sportslig skilte ikke sesongen seg ut fra årene på begynnelsen av 60–tallet, men klubben hentet hjem kretsmesterskap både på guttelag og juniorlag. Klubben hadde mange og gode talenter, men det fantes ingen kultur i klubben for å ta vare på disse. Marvin Skjæveland som var et av de største, forlot ÅFK til fordel for Ulf.
I 1966 spilte klubben seg opp i 3. divisjon etter ni år på rad i 4. divisjon. Det var ikke uventet, noe Rogalands Avis ga uttrykk for:
|
Ålgård som gikk ned i 4. divisjon i 1958, har i år et meget godt lag. Jevnt og sterkt besatt på alle plasser. I forsvaret er samtlige spillere taklingssterke både i luften og på marken, og keeperen Alf Egil Jensen er av god kvalitet. I løperrekken skjer det alltid saker og ting når innertrioen Kåre Lima, Torjus Sivertsen og Johnny Engstrøm trer i aksjon. En må langt tilbake i tiden for å finne et så godt sammensveiset lag fra Ålgård, som vi tipper går en hyggelig tid i møte. | |
| Rogalands Avis [1] | ||
Dette året fikk også Ålgård sin første spiller på aldersbestemt landslag da Birk Engstrøm deltok i en nordisk turnering i Finland. Senere på året meldte han overgang til Bryne, noe som særlig vakte reaksjoner blant de eldre i klubben.
Klubben hadde store forventninger til spill i 3. divisjon i 1967, særlig etter at Vålerenga ble slått med sine beste spillere på Ålgård i treningskamp før sesongen startet. Men sesongen bød på tap etter tap og det bar rett ned i 4. divisjon igjen.
[rediger] En ny tid
1969 ble et merkeår av to grunner. Den nye fotballbanen stod ferdig på Ålgård stadion, og en palassrevolusjon ble gjennomført i november i klubben. Unge uerfarne ledere nærmest kuppet årsmøtet og tok de viktigste vervene i klubben. En ny tid startet med en ny generasjon ledere som innførte målsetninger. Eldre ÅFK–medlemmer ristet oppgitt på hodet og regnet med at alt ville bli verre. Klubben rykket ikke opp, men klubben var satt i bevegelse. ÅFK var på offensiven. De nye lederne la grunnlaget for en økonomisk og sportslig vekst, både kvalitativ og kvantitativ som en merket utover 1970–årene og som la grunnlaget for dagens klubb. I 1970 ble det ansatt trener på heltid og klubben rykket opp til 3. divisjon igjen.
ÅFK beholdt plassen i 3. divisjon i 1971 og 1972, men klubben strevde med å unngå nedrykk. Klubbhuset ble bygget i 1972 etter mange års planlegging og stod ferdig 21. mars 1973. I 1973 fikk også kvinnene stemmerett i klubben, og klubben fikk for første gang kvinnelige tillitsmenn.
Ålgård rykket ned i 4. divisjon i 1972 og klarte nesten å rykke opp i 1974. Særlig varmt ble det da Djerv 1919 kom på besøk til Ålgård. Djerv ledet 2–0 da det gjenstod et par minutter, men kampen endte 3–2 til Ålgård. Spillerne fra Haugesund angrep dommeren etter kampen, og lensmannen måtte rykke ut og gjenopprette orden. Det ble skrevet ut flere bøter etter kampen. Det var nettopp Djerv 1919 som snøt Ålgård for opprykket til slutt.
Året etter ble et jubelår siden klubben til slutt klarte å rykke opp etter kvalifiseringskamper mot Odda og Flekkefjord i tillegg til at klubben feiret 50 års–jubileum. Laget klarte ikke å følge opp året etter og rykket rett ned igjen, men var tilbake i 3. divisjon bare ett år senere. Klubben hadde på dette tidspunktet et svært godt juniorlag med spillere som skulle prege laget fremover, Peder Skårland, Gaute Engstrøm og Kåre Sivertsen. I tillegg hadde Sverre Kristian Vaule begynt å hevde seg.
I 1978 klarte klubben å klore seg fast i 3. divisjon med Trond Tengesdal som trener. Før Tengesdal overtok som trener hadde klubben en uttakningskomité på tre mann som tok ut laget til kampene. Med Tengesdal forsvant denne ordningen, og det var mange som ikke likte at en mann alene skulle ta ut laget. Klubben fikk dette året sin andre landslagsspiller da Lars Hovland debuterte på guttelandslaget.
Siste sesong med ren Rogalandsavdeling i 3. divisjon var 1979, og det var bare de fem beste lagene som ville beholde plassen i 3. divisjon, men klubben klarte en fin 2. plass som var langt bedre enn forventet.
[rediger] 1980–tallet
Sivertsen forsvant i 1980 til Bryne, og laget kom aldri i gang før sommeren. Laget var en klar nedrykkskandidat, men omslaget kom i slutten av august da Ålgård vant sin første hjemmekamp for sesongen med 6–0 over Sandviken og klarte til slutt å dra i land en 6. plass.
Ålgård hadde en fin cupsesong i 1981 med 1–0 over Ulf. Det var første gang på tretten år at laget var i 2. runde. Det måtte ekstraomganger til for å skille Ålgård og Viking etter at Ålgård hadde ledet kampen på Ålgård stadion. Viking vant til slutt 3–2. Det var en del uro i klubben da Gaute Engstrøm gikk til Bryne midt i sesongen, mens Sivertsen kom halvskadet tilbake til klubben. 1981 var også året da Ålgård for første gang stilte med et jentelag. De vant sin pulje og Vidar cup.
1983 startet dårlig og på sommeren valgte styret å skifte ut treneren. Kampen om fortsatt 3. divisjonsspill var spennende helt til siste serierunde, men Ålgård rykket til slutt ned. Klubben hevet seg året etter og tapte en eneste kamp gjennom hele sesongen. Den var til gjengjeld hjemme mot Figgjo som med Bjarne Berntsen i spissen vant 3–1. Ålgård havnet til slutt på andreplass bak Figgjo siden de spilte langt flere uavgjorte kamper enn Figgjo.
Sesongen 1985 startet godt, men ble en av de dårligste i Ålgårds historie. Fra 11. mai til 23. august vant ikke laget en eneste kamp. Det ble til slutt niende plass, og det var bare tre fattige mål som skilte Ålgård og Hovsherad som rykket ned i 5. divisjon. Klubben mistet flere spillere før sesongen 1986, men Jan E. Aunevik var tilbake fra militæret og unge lovende Rune Medalen ble flyttet opp i seniorgruppa. Ålgård vant 3. divisjon med ti poengs klaring til Sola og vant kretsmesterskapet etter å ha slått Åkra 1–0 på Karmøy etter 2–2 på Ålgård stadion.
Klubben hadde i løpet av fem år fordoblet aktiviteten og hadde i 1988 28 lag som spilte 709 kamper. Mest interesse dette året knyttet seg til «århundrets kamp» borte mot Figgjo, en kamp Ålgård overraskende vant 2–1. Figgjo fikk riktignok revansj i returkampen med et sent mål. Ålgård endte til slutt på en fin 6. plass i sin første sesong i 3. divisjon. Sportslig ble 1989 den beste sesongen til Ålgård på 80–tallet. Blant de nye spillerne på laget var Nils Ove Hellvik og Jørgen Rangnes. Laget brukte tre keepere som førstekeeper i løpet av sesongen, først Roger Årdal fra Hana, så Øyvind Bjelland fra Oltedal og til slutt juniorkeeperen Einar Fjeldheim. Ålgård endte til slutt på tredjeplass.
[rediger] 2. divisjon
Laget var i tredje høyeste nivå fra 1988 i tolv strake sesonger før laget endte sist i 1999. Ålgård mistet mange spillere til andre lag utover i 90–årene, spillere som Rune Medalen (Viking), Jørgen Rangnes (Bryne), Pål Endre Oftedal (Bryne), Tord Oftedal (Bryne), Arne Eigil Aksnes (Bryne), Odd Arne Tjåland (Bryne) og Knut Terje Stava (Sandnes). Allerede året etter nedrykket i 1999 vant laget 3. divisjon og ble kretsmestre, men tapte kvalifiseringen mot FK Jerv og Sandnes Ulf. Ålgård rykket opp igjen til 2.divisjon i 2002 etter å ha slått Vaulen IL. Ålgård vant kvalifiseringskampen 6–2 hjemme og sikret opprykket med 2–2 i Stavanger. Laget har etter opprykket ofte vært i nedrykkstriden, men har så langt sikret seg fortsatt opphold i 2.divisjon gjennom en god vår– eller høstsesong.
Ålgård FK havnet som notis i en rekke aviser både i Norge og i utlandet[2] da speakeranlegget til klubben slo inn på teleslyngeanlegget i Ålgård kirke[3] i 2004. Problemet oppstod da det var bryllup i kirka samtidig som Ålgård spilte 2. divisjonskamp mot Klepp Idrettslag. Dette ble oppdaget ti minutter før vielsen skulle begynne.
Helge Aune fikk en verst tenkelig start på sesongen 2005. Etter halvspilt serie hadde Ålgård magre syv poeng, og hadde kniven på strupen før kampen borte mot lokalrivalen EIK. Ålgård hadde lånt inn den tidligere Ålgård–spilleren Espen Sola fra Bryne, mens Kim Cassim ble hentet fra eget B–lag. Dansken hadde egentlig trappet ned året før. Klubben var helt avhengig av seier mot EIK for å ha håp om fortsatt 2. divisjonsspill, men ble knust 4–0 i Egersund. Men Ålgård tok ti poeng på de neste fire kampene og endte til slutt på 6. plass med 35 poeng. Ålgård tok flest poeng av alle i pulja på høsten, mens Egersund rykket ned til 3. divisjon.
Klubben fikk Egil Svendsen som ny trener før sesongen 2006, men våren 2006 startet som høsten 2005 sluttet, med mange poeng. Laget lå en liten stund på andreplass, holdt seg lenge høyt på tabellen, men falt til slutt ned på en ny sjetteplass, men med 38 poeng, det beste resultatet siden 1994. Storscoreren Marius Helle gikk til Bryne før høstsesongen og ble erstattet av Geir Tharaldsen fra Nord.
[rediger] Sesongen 2007
Tommy Bergersen overtok som ny trener i Ålgård før sesongen 2007 etter Egil Svendsen. Bergersen kom fra Bryne hvor han måtte legge opp på grunn av skader. Eirik Sanne, Tharaldsen, Gustav Kjølberg og Ingve Aarrestad ga seg i klubben før sesongen 2007, mens Håkon Eikrem og Arnt Ove Ivesdal ble hentet fra Bjerkreim, Jan Tore Lende Fadnes kom fra Bryne og Espen Skogen fra EIK. Midtveis i sesongen ble laget forsterket av Geir Andre Herrem og Oddgeir Salte fra Bryne. Herrem og Salte var på lån ut sesongen.
Sesongen startet svært svakt med tap for nedrykkskandidatene Askøy og Os, men klarte å slå Fana hjemme. Ålgård var sjanseløse mot et meget sterkt Viking 2. Senere i sesongen reagerte Bergersen sterkt i Stavanger Aftenblad på det han og SIF–trener Cato André Hansen mente var useriøs disponering av spillere etter at Viking 2 i flere kamper stilte med nesten rent juniorlag [4].
Ålgård overrasket mot Manglerud Star som rykket ned fra Addecoligaen i 2006, og kriget seg til ett poeng, og tok en viktig seier mot Fyllingen etter en scoring i siste minutt av Rogvi Baldvinsson. Laget var avhengig av seier hjemme mot bunnlaget Arendal, men det så mørkt ut da Arendal gikk til pause med 2–0–ledelse etter scoringer av tidligere Odd Grenland–spiller Armin Sistek og Geir Tungesvik. Men Ålgård hadde ikke gitt opp og fikk en tidlig scoring da Urstad headet inn en corner etter bare tre minutter av andre omgang. Eikrem var blitt flyttet frem som spiss ved siden av Skogen i pausen, og bare to minutter etter reduseringen utlignet han på en knallhard retur. Snuoperasjonen ble fullført da Sivertsen seks minutter etter dette igjen løftet ballen over muren og utagbart for keeper i mål på et frispark rett utenfor sekstenmeteren.
Ålgård scoret ikke på de to neste kampene, men sikret seg ett poeng mot Vard før de vant 2–0 borte mot Åsane. 21. juli tapte Ålgård 4–1 for Luton Town i en treningskamp på Ålgård stadion der laget var forsterket av bl.a. Cato André Hansen og Rolf Magne Olsen fra SIF[5].
Høsten startet godt med ni poeng på de fire første kampene, men ble fulgt av to poeng på de tre neste. Så var det slutt poengmessig for sesongen ettersom det ble tap i de siste seks kampene. Det gikk ikke stort bedre med de andre bunnlagene, med unntak av Åsane som gikk fra å være håpløst fortapt til å få muligheten mot nettopp Ålgård i siste kamp. Med tomålsseier ville Åsane beholde plassen i 2. divisjon, mens Ålgård ville klare seg med ettmålstap. Ålgård hadde mange store muligheter til å avgjøre kampen tidlig, men det var likevel Åsane som både tok ledelsen i første omgang og gikk opp til 2–0, bare ti minutter før slutt. Ålgård var så godt som klar for 3. divisjon. To minutt før slutt fikk Jonas Vølstad Fjeldsbø frispark på kanten av 16-meteren nede ved dødlinjen. Oddbjørn Sivertsen slo ballen inn i feltet på hodet til Baldvinsson som stusset den ned i føttene på Håvard Urstad som kranglet ballen over streken.[6] Ålgård hadde med dette sikret plassen med minst mulig margin.
[rediger] Lokalrivalisering
Serieåpningen 30. april 1988 ble meget spesiell. Ålgård var tilbake i 3. divisjon og skulle møte lokalrivalen Figgjo for første gang i høyere divisjoner. Figgjo hadde i flere år vært storebror, selv om Figgjo var et mindre sted enn Ålgård. Kampen gikk på Idrettstunet på Figgjo, og VG kom ut med en firesiders «lokalavis» i forbindelse med kampen. Kampen ble kjent som «Århundrets kamp», og kampen ble sett av rundt 2000 tilskuere. Ålgård–tilskuere gikk i tog ned til Figgjo før kampen. Ålgård sjokkåpnet med 1–0 tidlig i førsteomgang ved Sverre Kristian Vaule, mens Rune Medalen økte til 2–0 etter en halvtime. Figgjo overtok spillet i andre omgang, men klarte bare å redusere en gang.
I senere år har Figgjo stort sett vært i divisjoner under Ålgård, og Sandnes Ulf har vært Ålgårds fremste lokalrival. Det er flere grunner til at oppgjørene mellom Ålgård og Sandnes har blitt spesielle. Avstanden mellom stedene er bare 10 km, og mens Ålgård har 7000 innbyggere, har Sandnes 60 000. På tross av dette har klubbene i mange sesonger vært i samme pulje, og Ålgård har jevnt over hatt mye høyere tilskuertall på sine kamper enn det Sandnes Ulf har hatt [7].
[rediger] Barne– og ungdomsavdelingen
For barn under 11 år har ÅFK som hovedmål å tilrettelegge fotballaktiviteter ut fra barnas forutsetninger, ønsker og behov. Klubben ønsker å skape «trivsel og glede slik at spillerne fortsetter med fotballaktiviteter». Klubben ønsker videre å legge til rette for både «en prestasjonsorientert og aktivitetsorientert fotballinteresse». I ungdomstilbudet ønsker klubben å gi «et trygt, sosialt og sportslig fotballtilbud». Spillerne skal selv kunne velge sportslig og treningsmessig nivå [8].
Juniorlaget hevdet seg for første gang i 1954 da de var i Porsgrunn og slo Pors i 2. runde i cupen. Men Haugar ble for sterke i 3. runde. I 1956 hadde ÅFK på nytt et godt juniorlag og ble for første gang kretsmestre. Neste gang juniorlaget vant kretsmesterskapet, i 1964, vant også guttelaget KM.
Ålgård sendte et aldersbestemt lag langt avgårde for første gang i 1974 da guttelaget deltok i Norway Cup. Laget var blant kretsens beste, men møtte sterk svensk motstand i første kamp og tapte 0–7 for Frösö IF som vant turneringen.
Mellom 1976 og 1980 hadde ÅFK åtte aldersbestemte lag, men det første laget på kvinnesiden kom ikke før i 1981. Det var et pikelag som vant sin pulje i serien og kom til finalen i Vaulen Cup. Året etter markerte de seg igjen da de vant Vidar Cup, men tapte 1–2 for Skudenes i KM–finalen. Sissel Grude scoret dette året 100 mål på 39 kamper.
Ungdomsavdelingen markerte seg i 1983 gjennom småguttelaget, hvor Rune Medalen og Arve Ullebust var med, og lilleputtene med Jørgen Rangnes, Pål Endre Oftedal og Einar Fjeldheim. Småguttelaget fikk sølv i KM, mens lilleputtene ble utslått i semifinalen på loddtrekning. Pikelaget gikk dermed hen og ble kretsmestre etter 1–0 over Nord etter at Sissel Grude igjen ble toppscorer, denne gang med 116 mål på 40 kamper. Småguttelaget fikk nok et sølv i KM året etter. Klubben stilte i 1984 med totalt 16 lag i aldersbestemte klasser. Dette hadde i 1988 steget til 28 lag og 709 kamper, riktignok inkludert seniorlagene. I 1989 vant juniorlaget både sin seriepulje og KM på tross av at fem av juniorene spilte på A–laget og var uaktuelle for juniorlaget.
ÅFK hadde i 2006 43 lag i aldersgruppa 7–16 år. På disse lagene spilte rundt 520 barn og ungdommer.
Birk Engstrøm var den første spilleren fra Ålgård som representerte laget på aldersbestemt landslag. Lars Hovland fikk i 1978 flere guttelandskamper for Norge, mens Jonas V. Fjeldsbø og Edwin Kjeldner i nyere tid har representert Norge på aldersbestemte landslag. Daniel Grønning har også vært tatt ut til guttelandslaget, men ble skadet før han fikk kamper.
[rediger] Baneanlegg
Hovedbanen Ålgård stadion ligger i Ålgård sentrum ved Figgjoelva og ble åpnet i 1950. Etter dette har anlegget også fått klubbhus, løpebane, tribune, treningsfelt og grusbane. Byggingen av klubbhuset startet 12. mai 1972 og ble tatt i bruk våren 1973. Målsetningen med klubbhuset var at klubben «skulle skape et miljø som ville få alle medlemmer, uansett alder, til å trives i klubben.» Klubbhuset ble bygget på i 1977 og i løpet av 1984–1986. I 1971 ble det bygget grusbane ved Gjesdal Ungdomsskole. Der ble det montert flomlys slik at A–laget kunne bruke banen i vinterforberedelsene.
Det har vært mange diskusjoner på Ålgård om fremtiden til Ålgård stadion, særlig etter at arbeidet med sentralidrettsanlegget på Solås har kommet i gang. Solås har en gressbane og en kunstgressbane, men dette anlegget skal bygges ut med løpebane rundt gressbanen og ytterliggere en kunstgressbane [9]. Næringslivet på Ålgård ønsker å bygge ut sentrum[10], mens Ålgård FK og menigheten i kirken på Ålgård har alliert seg med hverandre for å sikre både stadion og kirke i sentrum etter at det ble utsatt et vedtak på at Ålgård kirke skulle rives [11].
[rediger] Serien
|
|
Grønt markerer opprykk, mens rødt er nedrykk.
[rediger] Norgesmesterskapet
|
|
[rediger] Trenere
|
|
Frem til 1970 var det vanlig at klubben hadde to trenere, en som tok seg av innendørstreningene vinterstid og en som overtok når kampene nærmet seg og treningene startet utendørs. Dette var f.eks. tilfellet i 1965 da Alf Ravndal ledet vintertreningene, mens Reidar Kvammen overtok på våren. I mange av årene på 50– og 60–tallet var det Marton Skansen som ledet vintertreningene, og han var kjent for å være en dyktig kondisjonstrener.
I 1978 ble det gjort en annen endring i trenerstilen da Trond Tengesdal overtok ansvaret. Med han ble uttakningskomiteen lagt ned. Dette var en komité på, som oftest, tre personer som tok ut laget som skulle spille kamp. Fra Tengesdal av ble dette trenerens ansvar alene.
[rediger] Flest kamper
|
|
|
[rediger] Flest mål
| Nr. | Spiller | Mål |
| 1 | Steinar Høgemark | 277 |
| 2 | Karleif Skjæveland | 215 |
| 3 | Kenneth Egeland | 189 |
| 4 | Aslak Gjesdal | 174 |
| 5 | Sverre Kristian Vaule | 169 |
| 6 | Johnny Engstrøm | 158 |
| 7 | Arne Medalen | 150 |
| 8 | Rune Medalen | 126 |
| 9 | Hans Kristian Håland | 119 |
| 10 | Kåre Lima | 107 |
[rediger] Kjente spillere
[rediger] Referanser
- ^ a b Ifølge jubileumskriftet til Ålgård Fotballklubb i 1990 i forbindelse med klubbens 75–årsjubileum
- ^ «Fodboldnyt fra Europa», Jyllandsposten, 30. august 2004
- ^ «Herrens veier er uransaklige», Ålgård fotballklubb
- ^ «–Viking useriøse», Stavanger Aftenblad, 4. juli 2007
- ^ «See Hatters in action in Norway», Luton Today, 22. juli 2007
- ^ Berget plassen med et nødskrik, Gjesdalbuen 27. oktober 2007
- ^ Sandnes Ulf i tett nabooppgjør, Sandnesposten, 26. mai 2007
- ^ Sitat er hentet fra klubbens handlingsplan for 2003–2007
- ^ «Nytt idrettsanlegg med begrensinger», Gjesdalbuen 28. juni 2007
- ^ «- Parkering er akilleshælen», Stavanger Aftenblad 21. mai 2007
- ^ «Høyre vil samle sentrum», Stavanger Aftenblad 21. mai 2007
- ^ Serien ble avbrutt etter vinterpausen på grunn av den tyske invasjonen 9. april 1940
- ^ Uavgjorte kamper skulle denne sesongen avgjøres på straffesparkkonkurranse.
- ^ Aktiv spiller. Oppdatert etter sesongen 2006.
[rediger] Litteratur
- Ålgård fotballklubb, Ålgård fotballklubb gjennom 50 år, 1975
- Ålgård fotballklubb, Ålgård fotballklubb 1915 - 75 år - 1990, 1990
[rediger] Eksterne lenker
| Ålgård FK – spillerstallen 2007 |
|---|
| Målmenn |
|---|
 1 Ole Fredrik Bergseth |
| 12 Vidar Assersen |
| 22 Sean Thorkhildsen |
| Forsvarsspillere |
|---|
| 2 Robert Tveit |
| 3 Håkon Eikrem |
| 4 Daniel Grønning |